Jomfruene av Alex Michaelides

Det har vært påske - og for meg betyr det blant annet krim i sola! Denne boka hadde jeg store forventninger til – siden jeg har lest Michaelides første thriller-  Den tause pasienten. Det er en av de beste krimbøkene jeg noen gang har lest, ikke minst på grunn av den utrolig overraskende avslutningen. 

Denne gangen er det en ung kvinnelig student som blir funnet myrdet på bestialsk vis på Cambridge-universietet.  Jeg-personen, Mariana, er psykolog og bor og jobber i London. Ganske tidlig i boken reiser hun til Cambridge, fordi den unge kvinnen var studievenninne av niesen hennes, Zoe. Hun var en del av en gruppe unge, vakre kvinner som kalles «Jomfruene» - en studiegruppe, som ledes av en professor i gresk litteratur, som oser av sensualitet og karisma- Edward Fosca. De svermer rundt ham som fluer, og han er langt fra avvisende…  

Mariana, som selv er halv gresk, er godt kjent på universitetet – hun har også tilbragt studietiden der.  Derfor har hun mye gratis da hun starter sin egen etterforskning – og snoker rundt på gamle stier, slarver med vaskekonene og blir uglesett av politiet.  Snart skjer et nytt mord, og det blir åpenbart at vi kan ha å gjøre med en seriemorder. Når det dukker opp et postkort med et sitat fra gammelgresk, kastes Marianas mistanke raskt på Fosca. Men er det så enkelt, eller er det mest basert på at hun ganske enkelt ikke liker ham? Hun har selv nylig vært igjennom en personlig tragedie  - noe som hele tiden ligger som et bakteppe over historien, og får oss til å undres over om valgene hun tar farges for mye av denne. 

Det er et sterkt innslag av gresk mytologi i boka, blant annet vender den stadig tilbake til Persephones reise til underverdenen. Dette legger et slør av mystikk over krimgåten, for den som liker det. Stadig introduseres nye personer, småsuspekte personer - potensielle gjerningsmenn? I tillegg har forfatteren studert psykoterapi - og skriver lettlest og innsiktsfullt om psykologiske problemstillinger. Det er spennende på mange plan,  boken er en pageturner. Alt rulles opp på de siste tretti sidene, og da står overraskelsene i kø. Men like forbauset som jeg ble over plottet og slutten i Den tause pasienten, det ble jeg ikke.

Barcelona-komplekset : innsidehistorien fra Cruijff til Messi av Simon Kuper

I Barcelona-komplekset får vi historien til moderne Barcelona fra Cruijff kom inn som spiller, til han ble trener og frem til ca. 2020. Det er også noen blikk lenger tilbake i historien men det meste foregår fra Cruijff kom inn og dannet grunnlaget for den mest dominerende fotball-klubben på 2000-tallet.

Målgruppa for denne boka er enten de som er tilhengere av Barcelona eller tilhengere av fotball, og boka leverer veldig bra i så måte. 

Mer enn en klubb er slagordet for Barcelona som kommer kanskje best frem på dette viset. Når Barcelona vant Champions League i 2006 så betalte de for å ha Unesco logo på trøyene hvorav alle andre klubber fikk betalt for å ha logo til diverse selskaper på seg. Noe som er ganske unikt for en fotballklubb hvor de meste handler om penger inn for alt det er verdt.

Forfallet startet kanskje for Barcelona når de faktisk fikk en draktsponsor og mistet litt av sjelen sin, og bare ble en fotballklubb som alle andre fotballklubber.

Ellers er alt her, La Masia (ungdomsakademiet), Catalansk stolthet samtidig som alle i bunn og grunn prater spansk i klubben, en milliard dollar i årsinntekter samtidig som klubben endte med å ikke engang kunne tilby Messi spansk minimumslønn i året for å komme innenfor lønnsutgiftene for å kunne fortsatt spille i ligaen (lønnsutgifter på over 100% av inntektene er ikke bærekraftig sjokkerende nok).

Anbefales varmt. 

 

NORDRIKET AV Lars Petter Sveen 

"kva driv far din på med" spør obertsløytnanten.
"Han har ein kraft i seg", seier eg.
"Ei kraft?" 
"Du vil ikkje forstå."
"Prøv å forklare."
"Han har ei kraft som gjer at han snakkar med dei daude, han trur det er ei kraft frå Gud."Oberstløytnanten smiler. "Seier du at far din er galen?" (Sveen, 2020, s. 133).

Dette er en historie om hvordan krigen endrer mennesket og om hvordan vår virklighetsoppfatningen styres av følelser og innlærte holdninger. Hvem er egentlig den onde i en krig? Sveen legger historien til Nordriket, et slags Norge vil jeg tro,  men inspirasjon til historien har han hentet fra Taliban og Afghanistan i følge flere intervjuer som ligger bak betalingsmurer og som jeg derfor ikke kan linke til:( Historien har mange moderne elementer (teknologi som geværer og helikopter) men i mitt hode dannet det seg et bilde av en langt enklere verden og det bildet var det vanskelig å bryte med når det plutselig dundret et helikopter gjennom luften. 

Her følger vi en konflikt og en opptrappende krig mellom "oss" de gode og "dem" de onde, men etterhvert så skjønner vi at vi kanskje er på feil lag... er vi egentlig de onde, eller? Det er en god del overtro og magiske innslag, så dette er bok som krever en konsentrert leser. 

Sveen har også hentet inspirasjon fra Gretha Thunbergs taler og blandet noe av dette inn i krigsherrenes propagandatale.  Et morsomt virkemiddel for dem som legger merke til det. Jeg hadde nok ikke oppdaget det om jeg ikke visste om det på forhånd. Boken er på nynorsk og hos oss har vi heldigvis alltid en liten gruppe elever som skjønner at det er smart å lese nynorsk jevnt og trutt for å skrive godt på eksamen. Så, løp og lån!

Sveen, L. P. (2020). Nordriket: Roman. Aschehoug.

Fotball på 90-tallet av Morten Haave

Ah, 90-tallet. I følge Morten Haave er det fotballens siste useriøse ti-år og etter å ha lest denne boka så er det lett å være enig med ham i det. Her er det rare treningskamper mot engelske lag, inspirerte sitater fra Nils Arne Eggen og kvinnelagets VM-triumf.

De fleste historiene er fra norsk fotball, dessverre, så det blir ikke det helt store over det. Hødds storhetsferd opp i Tippeligaen og rett ned igjen er grei men 30 engelske lånespillere som har blitt glemt av tidens tann er lite å juble for.

Den beste historien kommer alt på første side. ""Jeg innrømmer gjerne at dette er som å trampe i en brøddeig" sa banemesteren på Kristiansand stadion før en eliteseriekamp i 1994. Han skyldte på diverse klimatiske problemer, men la til at gresset ikke skulle skiftes ut. Gresset hadde tross alt blitt anlagt såpass nylig som i 1948, og tålte vel noen sesonger til." Ting har endret seg litt der får man si.

Dessverre var ikke boka så veldig interessant og det ble mye smale fakta om ukjente spillere. Men noen ting var veldig gøy å lese om, særlig når ferden gikk ut av Norges grenser og vi kunne lese om VM, Faustino Asprilla og Claudio Caniggia.

304 dager av Simon Stranger

 

 Nicholas er i ferd med å ta sitt eget liv. Han er en traumatisert norsk mann som preges av vonde minner fra tiden han var soldat i Afghanistan. Han går så langt som å legge tauet rundt en grein for å henge seg, men ringer i siste liten moren. Hun får han til å avgi et løfte: Han skal gi livet 304 dager før han skal vurdere selvmord på nytt. 304 dager hvor han skal samle opp grunner for å leve istedenfor grunner til å avslutte det. Parallelt med Nicholas` hjerteskjærende liv som ekssoldat så følger vi Arman, en ung afghansk soldat som blir tvunget inn i den samme krigen. 

Stranger bruker 304 dager, altså et kapittel for hver dag, som et virkemiddel i romanen. Dette minner om grep han har tatt i tidligere romaner, for eksempel "Leksikon om lys og mørke" hvor han bruker bokstavene i alfabetet som inndeling. For meg som leser fungerer dette godt. Han hjelper meg til å dele opp romanen i mindre deler, og det skaper mer oversikt. Nedtellingen til 0 i denne romanen gjør også at spenningen stiger. Vil livet bli verdt å leve eller ender denne ekssoldaten opp med å konkludere med det motsatte?

Denne romanen handler altså om krig og hva det gjør med mennesker å leve med følgene av den. Simon Stranger har gjort imponerende research for å kunne skildre på den måten han gjør. Nicholas fins i virkeligheten, og det er hans historie romanen baserer seg på. Dette er uansett en historie det er viktig å løfte fram i lyset.

Forfatteren og virkelighetens Nicholas

 Jeg leser denne romanen som et innlegg i debatten rundt Norges rolle i fredsbevarende styrker i FN- regi samtidig som den viser at krig har bare tapere, uansett på hvilken side i konflikten du befinner deg.

Litt lang og ordrik etter min smak men anbefales allikevel varmt.

-Kristin-

Stranger, S. (2021). 304 dager: Roman. Aschehoug.

Jente (17) ikke savnet av Camilla Sandmo

Hva hvis du oppdaget at en i familien din var forsvunnet sporløst? Og at det ikke ser ut som om noen lenger bryr seg om det. Beatrice er i akkurat den situasjonen – og hun ønsker å gjøre noe med det. Hun oppdager at tanten hennes Kristiane forsvant 13 år tidligere, som 17- åring. Politiet antok at hun hadde rømt, og sluttet å lete etter henne.

Kristiane og Beatrice skriver hver sine kapitler i boka – og det er en virkelig pageturner - om vennskap, svik og mørke følelser. 

Kristianes dagboknotater avslører en ung jente med et liv som sjelden går på skinner.  Blant annet bor hun ikke hjemme fordi hun har et fryktelig vanskelig forhold til moren sin og søsteren Annika, som altså er Beatrices mor. Hun bor sammen med Vilde og Odin, og sistnevnte får hun et godt øye til, noe som ikke akkurat bidrar til å gjøre livet hennes mindre komplisert. Hun gjør en del dårlige valg på veien, og gradvis avdekkes sannheten om hva som skjedde - for leseren. Dagboknotatene er en nedtelling mot den dagen hun forsvant. Men spørsmålet er om alt avdekkes for Beatrice?

Beas historie og letingen etter tanten er formidlet via messenger- meldinger. Hun skriver med bestevenninnen og med folk fra Kristianes fortid, som hun blant annet oppsporer på Facebook. 

Om letingen hennes gir resultater skal være usagt – men dette er en bok som er både spennende, mørk og overraskende. Og intens. 

Langsom ild av Paula Hawkins

  

Da sjansen bød seg til å være førstemann til å lese denne så grep jeg den begjærlig. Jeg liker godt å lese krim, og Paula Hawkins skriver godt innenfor sjangeren psykologisk thriller. Hennes to første romaner, Piken på toget og Ut i vannet har jeg slukt fra før. Piken på toget er nok den aller mest kjente og den er i tillegg filmatisert. 

Men tilbake til Langsom ild. Vi er i London (noe jeg elsker å lese om). I en kanalbåt finner man et lik av en ung mann. Dette utløser en rekke spørsmål rundt tre kvinner som på forskjellige måter er knyttet opp mot denne mannen. Felles for alle tre er at de er sinte og ikke til å stole på. Hawkins bretter ut deres liv, sårene de bærer med seg og utforsker hva mennesket er i stand til å finne på når det blir presset eller fristet. De tre kvinnenes skjebner veves så bra sammen, og Hawkins holder på spenningen helt til siste side. 

Skildringene av miljø og personer er varme og usminkede. Jeg får en slags ømhet for disse skakkjørte menneskene og jeg får så lyst til å dra til London at jeg nesten sjekker om det er ledige billetter, haha. Jeg slukte denne på to dager, og jeg anbefaler å nyte den i lange jafs. Spør du meg er det en perfekt bruk av for eksempel vinterferien, hvor  behovet for avkobling kan være stort.

Hawkins, P. (2021). Langsom ild (1. utgave.). Cappelen Damm.