Kniven i ilden av Ingeborg Arvola

  

Bildet er hentet her

Denne romanen fanget meg av to grunner. Først fordi den har fått veldig gode kritikker og flere av anmelderne spår den som forfatterens gjennombruddsroman, og deretter fordi jeg selv har samiske røtter fra Finnmark. Jeg har dessverre aldri vært i Finnmark, men nysgjerrig på landsdelen og folket som lever der, det er jeg! 

Og som denne romanen leverte til forventningene! Jeg er jo over middels glad i en god historisk roman, og her fant jeg alle ingrediensene jeg mener en slik bør inneholde. Finsk-ættede Brita Caisa Seipajærvi bryter opp fra Finland sammen med sine to sønner, legger ut på en lang sledetur over vidda med rein som trekkdyr og telt som husly, for å starte et nytt liv for seg selv og sønnene ved kysten i Norge. Siden hun er alenemor så er hun også på utkikk etter en ny mann. Det er et hardt liv for å overleve, men Brita Caisa er ung og sterk, jobber hardt og har i tillegg spesielle evner til å helbrede og stelle mest dyr, men også mennesker.  

Romanen skildrer så levende miljøet, naturen og menneskene der langt oppe i nord. Jeg kan nesten kjenne det fysisk i min egen kropp når forfatteren skriver om slitet og kampen mot kulda, men også varmen når våren kommer eller når forelskelse oppstår. 

Dette er rett og slett et nydelig blikk inn i hvordan livet i Finnmark kunne være på midten av 1800- tallet, men forfatteren skriver også om temaer vi er opptatte av i dag som motsetninger mellom folkegrupper og hvor vanskelig det kan være å leve sammen side om side. 

Forlaget legger opp til at historien om den sterke og vakre Brita-Caisa skal bli en triologi. Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen!

Anbefales!

Arvola, I. (2022). Kniven i ilden: Roman : Ingeborg Arvola: Bd. [1] (1. utgave.). Cappelen Damm. https://www.nb.no/search?q=oaiid:"oai:nb.bibsys.no:999920299038502202"

Antifeministen av Rune Salvesen

 "Tolv år gammel fantaserte jeg om å drepe moren min. Jeg skulle dytte henne ned på skinnene i det toget kom inn på stasjonen i Stavanger. Bare en liten dytt. Hun skulle falle ned der, havne under hjulene, og så ville jeg endelig slippe unna"( Salvesen, 2020, s. 4)

Bildet er hentet hos bokelskere.no

Vi møter familiefaren som bor sammen med kone og døtre og som samtidig med å være en god far har et indre sinne rettet mot kvinner.  Det familien ikke vet er at han ble misbrukt av moren som barn. Han har aldri konfrontert moren om det som skjedde i oppveksten og de to har et tilsynelatende greit forhold. Nå som moren er død og han skal rydde ut av huset hennes kommer alle de vonde minnene til overflaten og han fylles av et voksende sinne. Han er en mann oppdratt i en kvinnes verdensbilde, han er mann som alltid har måtte sette kvinnens behov foran sine egne, han er en mann som er på vei til å bli veldig sint. 

"Faen ta henne , tenke jeg, faen ta kvinnfolk og feminisme. Feminister tror at menn er fienden, bare fordi vi gjør ting slik naturen vil" ( Salvesen, 2020, s. 56).

Jeg tenker at denne boken kan egne seg fint til fordypningsemnet i norsk og temaet mannsrolle.

Salvesen, R. (2020). Antifeministen. Cappelen Damm.