Jomfruene av Alex Michaelides

Det har vært påske - og for meg betyr det blant annet krim i sola! Denne boka hadde jeg store forventninger til – siden jeg har lest Michaelides første thriller-  Den tause pasienten. Det er en av de beste krimbøkene jeg noen gang har lest, ikke minst på grunn av den utrolig overraskende avslutningen. 

Denne gangen er det en ung kvinnelig student som blir funnet myrdet på bestialsk vis på Cambridge-universietet.  Jeg-personen, Mariana, er psykolog og bor og jobber i London. Ganske tidlig i boken reiser hun til Cambridge, fordi den unge kvinnen var studievenninne av niesen hennes, Zoe. Hun var en del av en gruppe unge, vakre kvinner som kalles «Jomfruene» - en studiegruppe, som ledes av en professor i gresk litteratur, som oser av sensualitet og karisma- Edward Fosca. De svermer rundt ham som fluer, og han er langt fra avvisende…  

Mariana, som selv er halv gresk, er godt kjent på universitetet – hun har også tilbragt studietiden der.  Derfor har hun mye gratis da hun starter sin egen etterforskning – og snoker rundt på gamle stier, slarver med vaskekonene og blir uglesett av politiet.  Snart skjer et nytt mord, og det blir åpenbart at vi kan ha å gjøre med en seriemorder. Når det dukker opp et postkort med et sitat fra gammelgresk, kastes Marianas mistanke raskt på Fosca. Men er det så enkelt, eller er det mest basert på at hun ganske enkelt ikke liker ham? Hun har selv nylig vært igjennom en personlig tragedie  - noe som hele tiden ligger som et bakteppe over historien, og får oss til å undres over om valgene hun tar farges for mye av denne. 

Det er et sterkt innslag av gresk mytologi i boka, blant annet vender den stadig tilbake til Persephones reise til underverdenen. Dette legger et slør av mystikk over krimgåten, for den som liker det. Stadig introduseres nye personer, småsuspekte personer - potensielle gjerningsmenn? I tillegg har forfatteren studert psykoterapi - og skriver lettlest og innsiktsfullt om psykologiske problemstillinger. Det er spennende på mange plan,  boken er en pageturner. Alt rulles opp på de siste tretti sidene, og da står overraskelsene i kø. Men like forbauset som jeg ble over plottet og slutten i Den tause pasienten, det ble jeg ikke.

Drapet på kommandanten 1 og 2 av Haruki Murakami

Bildet er hentet fra www.pax.no

 

En portrettmaler flytter inn i et hus i fjellene i Japan etter at kona gikk fra han. Egentlig syns han det er leit at ekteskapet er over, men samtidig virker det som han tar ganske lett på det. Han finner seg raskt en gift elskerinne som han har det veldig fint sammen med. Ellers lever han en rolig liv hvor han jobber som kunstlærer for barn.

Etterhvert finner han ut at det er noe spesielt med huset han leier av sønnen til den berømte maleren Amada. I huset finner han et maleri som heter Drapet på kommandanten. Det er noe mystisk med dette maleriet og det får stor betydning for hovedpersonens liv. 

På andre siden av dalen er det er et stort herskapshus og eieren av dette huset oppsøker hovedpersonen. Han ønsker å bestille et portrettmaleri både av seg selv og av sin datter. Lønnen er over all forventning, men jobben viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. 

 

Dette er det jeg skrev om bok en i mai 2019. Nå har jeg endelig fått lest bok 2. Og den bekrefter at Murakami er en av mine favorittforfattere. Jeg ble først kjent med han på slutten av 90-tallet da jeg leste Norwegian Wood og siden har jeg lest det meste av det han har skrevet. 

 

Men tilbake til bok nummer 2. Den navnløse hovedpersonen fortsetter å være opptatt av maleriet Drapet på kommandanten. Undertittelen på boka er "en metafor forflytter seg" og forflytningen er fra maleriet til den virkelige verden. Men hva er virkelig og for hvem? Hovedpersonen og ei jente han maler portrett av vikler seg inn i en annen verden som det kanskje ikke er så lett å komme seg ut av. Samtidig er hovedpersonen svært opptatt av ekskona og av sin avdøde lillesøster, det er bånd til dem som ikke kan brytes. 

 

Kunstmaleren Amada er gammel og syk, men sønnen tar hovedpersonen med for å møte han. Det er vanskelig å vite hvor mye den gamle får med seg, men hovedpersonen føler uansett et sterkt bånd til Amada gjennom maleriet som er så sentralt i boka. Det er trist at et så godt maleri bare er sett av noen få personer. Men kanskje det viktigste med å male det ikke var at andre skulle se det. 

Drapet på kommandanten er en herlig blanding av mystikk, hverdagsliv, grøsser og mye annet.