Det har vært påske - og for meg betyr det blant annet krim i sola! Denne boka hadde jeg store forventninger til – siden jeg har lest Michaelides første thriller- Den tause pasienten. Det er en av de beste krimbøkene jeg noen gang har lest, ikke minst på grunn av den utrolig overraskende avslutningen.
Denne gangen er det en ung kvinnelig student som blir funnet myrdet på bestialsk vis på Cambridge-universietet. Jeg-personen, Mariana, er psykolog og bor og jobber i London. Ganske tidlig i boken reiser hun til Cambridge, fordi den unge kvinnen var studievenninne av niesen hennes, Zoe. Hun var en del av en gruppe unge, vakre kvinner som kalles «Jomfruene» - en studiegruppe, som ledes av en professor i gresk litteratur, som oser av sensualitet og karisma- Edward Fosca. De svermer rundt ham som fluer, og han er langt fra avvisende…
Mariana, som selv er halv gresk, er godt kjent på universitetet – hun har også tilbragt studietiden der. Derfor har hun mye gratis da hun starter sin egen etterforskning – og snoker rundt på gamle stier, slarver med vaskekonene og blir uglesett av politiet. Snart skjer et nytt mord, og det blir åpenbart at vi kan ha å gjøre med en seriemorder. Når det dukker opp et postkort med et sitat fra gammelgresk, kastes Marianas mistanke raskt på Fosca. Men er det så enkelt, eller er det mest basert på at hun ganske enkelt ikke liker ham? Hun har selv nylig vært igjennom en personlig tragedie - noe som hele tiden ligger som et bakteppe over historien, og får oss til å undres over om valgene hun tar farges for mye av denne.
Det er et sterkt innslag av gresk mytologi i boka, blant annet vender den stadig tilbake til Persephones reise til underverdenen. Dette legger et slør av mystikk over krimgåten, for den som liker det. Stadig introduseres nye personer, småsuspekte personer - potensielle gjerningsmenn? I tillegg har forfatteren studert psykoterapi - og skriver lettlest og innsiktsfullt om psykologiske problemstillinger. Det er spennende på mange plan, boken er en pageturner. Alt rulles opp på de siste tretti sidene, og da står overraskelsene i kø. Men like forbauset som jeg ble over plottet og slutten i Den tause pasienten, det ble jeg ikke.
