Bildet er hentet fra: www.aschehoug.no
Elise bor på er godt etablert hjem på Uranienborg i Oslo. At er for så vidt ganske trygt og godt hjemme og foreldrene sitter godt i det. Familien er musikalsk og Elise har en vakker stemme og et vakkert utseende. Allikevel har ikke Elise det helt bra. Hun føler seg skjør og liten. Moren hennes viser henne frem for alle som kommer på besøk og alle i koret der Elise synger. Elise får stadig høre hvor vakker og talentfull hun er og det føles litt som hun knuser under presset av dette. Hun vil gjøre seg så liten som mulig og utvikler tidlig spiseforstyrrelser.
Søken etter å være vektløs og ikke sette spor fortsetter. Elise møter etter hvert noen som gir henne rusmidler. Litt etter litt tøyes grensene, helt til hun en dag prøver heroin og da sitter det. Rusen som gir henne alt hun har ønsket seg – nemlig ingenting. Å fade ut, bli nummen.
Vi får følge Elise helt fra barndommen og ut i voksen alder mens hun faller dypere og dypere inn i rusen. Til å begynne med gir det henne spenning, en god følelse og tar bort tomheten som alltid har vært i henne, men til slutt blir det til et sug, nedturer og håpløshet. Maria Kjos Fonn skriver godt. Det er mørkt og dystert, med en anelse humor. Vi ser håpløsheten til moren som vil hjelpe datteren alt hun kan, men egentlig ender med å subsidiere forbruket hennes isteden. Det er lett å tro på historien og man kan kanskje ane noen egne erfaringer mellom linjene i Elise sin historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar