304 dager av Simon Stranger

 

 Nicholas er i ferd med å ta sitt eget liv. Han er en traumatisert norsk mann som preges av vonde minner fra tiden han var soldat i Afghanistan. Han går så langt som å legge tauet rundt en grein for å henge seg, men ringer i siste liten moren. Hun får han til å avgi et løfte: Han skal gi livet 304 dager før han skal vurdere selvmord på nytt. 304 dager hvor han skal samle opp grunner for å leve istedenfor grunner til å avslutte det. Parallelt med Nicholas` hjerteskjærende liv som ekssoldat så følger vi Arman, en ung afghansk soldat som blir tvunget inn i den samme krigen. 

Stranger bruker 304 dager, altså et kapittel for hver dag, som et virkemiddel i romanen. Dette minner om grep han har tatt i tidligere romaner, for eksempel "Leksikon om lys og mørke" hvor han bruker bokstavene i alfabetet som inndeling. For meg som leser fungerer dette godt. Han hjelper meg til å dele opp romanen i mindre deler, og det skaper mer oversikt. Nedtellingen til 0 i denne romanen gjør også at spenningen stiger. Vil livet bli verdt å leve eller ender denne ekssoldaten opp med å konkludere med det motsatte?

Denne romanen handler altså om krig og hva det gjør med mennesker å leve med følgene av den. Simon Stranger har gjort imponerende research for å kunne skildre på den måten han gjør. Nicholas fins i virkeligheten, og det er hans historie romanen baserer seg på. Dette er uansett en historie det er viktig å løfte fram i lyset.

Forfatteren og virkelighetens Nicholas

 Jeg leser denne romanen som et innlegg i debatten rundt Norges rolle i fredsbevarende styrker i FN- regi samtidig som den viser at krig har bare tapere, uansett på hvilken side i konflikten du befinner deg.

Litt lang og ordrik etter min smak men anbefales allikevel varmt.

-Kristin-

Stranger, S. (2021). 304 dager: Roman. Aschehoug.

Jente (17) ikke savnet av Camilla Sandmo

Hva hvis du oppdaget at en i familien din var forsvunnet sporløst? Og at det ikke ser ut som om noen lenger bryr seg om det. Beatrice er i akkurat den situasjonen – og hun ønsker å gjøre noe med det. Hun oppdager at tanten hennes Kristiane forsvant 13 år tidligere, som 17- åring. Politiet antok at hun hadde rømt, og sluttet å lete etter henne.

Kristiane og Beatrice skriver hver sine kapitler i boka – og det er en virkelig pageturner - om vennskap, svik og mørke følelser. 

Kristianes dagboknotater avslører en ung jente med et liv som sjelden går på skinner.  Blant annet bor hun ikke hjemme fordi hun har et fryktelig vanskelig forhold til moren sin og søsteren Annika, som altså er Beatrices mor. Hun bor sammen med Vilde og Odin, og sistnevnte får hun et godt øye til, noe som ikke akkurat bidrar til å gjøre livet hennes mindre komplisert. Hun gjør en del dårlige valg på veien, og gradvis avdekkes sannheten om hva som skjedde - for leseren. Dagboknotatene er en nedtelling mot den dagen hun forsvant. Men spørsmålet er om alt avdekkes for Beatrice?

Beas historie og letingen etter tanten er formidlet via messenger- meldinger. Hun skriver med bestevenninnen og med folk fra Kristianes fortid, som hun blant annet oppsporer på Facebook. 

Om letingen hennes gir resultater skal være usagt – men dette er en bok som er både spennende, mørk og overraskende. Og intens. 

Langsom ild av Paula Hawkins

  

Da sjansen bød seg til å være førstemann til å lese denne så grep jeg den begjærlig. Jeg liker godt å lese krim, og Paula Hawkins skriver godt innenfor sjangeren psykologisk thriller. Hennes to første romaner, Piken på toget og Ut i vannet har jeg slukt fra før. Piken på toget er nok den aller mest kjente og den er i tillegg filmatisert. 

Men tilbake til Langsom ild. Vi er i London (noe jeg elsker å lese om). I en kanalbåt finner man et lik av en ung mann. Dette utløser en rekke spørsmål rundt tre kvinner som på forskjellige måter er knyttet opp mot denne mannen. Felles for alle tre er at de er sinte og ikke til å stole på. Hawkins bretter ut deres liv, sårene de bærer med seg og utforsker hva mennesket er i stand til å finne på når det blir presset eller fristet. De tre kvinnenes skjebner veves så bra sammen, og Hawkins holder på spenningen helt til siste side. 

Skildringene av miljø og personer er varme og usminkede. Jeg får en slags ømhet for disse skakkjørte menneskene og jeg får så lyst til å dra til London at jeg nesten sjekker om det er ledige billetter, haha. Jeg slukte denne på to dager, og jeg anbefaler å nyte den i lange jafs. Spør du meg er det en perfekt bruk av for eksempel vinterferien, hvor  behovet for avkobling kan være stort.

Hawkins, P. (2021). Langsom ild (1. utgave.). Cappelen Damm.

Overleverne av Alex Schulman

  "Politimannen leter i lommene etter en notisblokk. Han vet ikke at denne historien ikke bare kan skrives ned på et ark papir, at han nå stiger inn på slutten av en flere tiår lang fortelling, den om tre brødre som en gang for lenge siden ble revet vekk fra dette stedet, og som nå har blitt tvunget tilbake, at alt her hører sammen, ingenting står for seg selv eller lar seg forklare alene. Tyngden  av alt som skjer akkurat nå, er stor, men det aller meste har selvfølgelige allerede skjedd. Det som utstiller seg her på steintrappa, de tre brødrenes gråt, de hovne ansiktene og alt blodet, er bare den siste ringen i vannet, den som er lengst ute, lengst unna nedslagspunktet" (Schulman, 2021, s. 10)

Tre brødre slåss så busta fyker når de møtes for å spre sin nylig avdøde mors aske på et feriested fra barndommen. Hva har skjedd og hvorfor er de så sinte på hverandre? I denne historien følger vi brødrene tilbake i tid og handlingen foregår på to plan. Vi får vite hva som har skjedd med brødrene  tidligere på dagen, men samtidig får vi bli med inn i en dramatisk hendelse i guttenes barndom. En hendelse som har påvirket livene og fremtiden til hele familien. Jeg kan ikke avsløre hva som skjedde den gangen guttene var små, men kan røpe at det handler om minner, traumer og familiehemmeligheter. 

Jeg tenker at dette er  nydelig bok til fordypningsemnet på vg3 om man ønsker å se på oppvekst, hemmeligheter og familieforhold. 

Schulman, A. (2021). Overleverne. Gyldendal.

Død og oppstandelse av Bjørn Vatne

  "Hva med muligheten til å overføre dataene til en ny hjerne, ville ikke det løse problemene" , sa Oda

[...] "Det er lenge til teknologien kommer dit. For å kunne gjøre det, måtte vi vite nøyaktig hva bevisstheten består av, og ha et helt presist kart over den. Å hente den ut og dissekrere dataene er det første lange steget mot målet"  (Vatne, 2020, s. 24)

Bildet henter her

Oda og Remi er et ungt og forelsket par som plutselig får vite at Oda kommer til å dø. Oda  vil ikke forsvinne ut i glemselen og bestemmer seg for å donere hjernen til forskning. Det jobbes med å forsøke å overføre menneskers tanker, følelser, sjel til en kunstig intetelligens. Remi ser i dette et håp om å kunne beholde Oda for alltid. Kanskje kan til og med Odas sjel/hjerne overføres til en donorkropp?

Vi følger Remi i tiden etter Odas død og hans leten etter tegn på at hun er der ute et sted. Det begynner å dukke opp små tegn fra Oda på ulike digitale devicer han omgir seg med, men det virker slett ikke som om Oda har det bra. Remis liv dreier seg snart kun om Odas skjebne. 

Jeg syns boken var spennende, men også ekkel, for en slik fremtid vil vi vel ikke ha? Jeg tror boken kan passe fint til elever som er interessert i teknologi og kunstig intelligens og kanskje midt i blinken for elever som tar faget teknologi og forskningslære. Snart skal vi i gang med fordypningsemnet her på Mailand og jeg håper noen vil skrive om denne.

Bjørn Vatne har tidligere skrevet en dystopi om overvåkningssamfunnet som jeg har blogget om her.

-Anne Brit-

Vatne, B. (2020). Død og oppstandelse: Roman. Gyldendal.

En etter en av Ruth Ware

Tittelen sier mye om denne thrilleren. Her er den moderne utgaven av en typisk Agatha Christie spenningsroman.

Kolleger i det moderne app-selskapet Snoop er samlet på en stor luksushytte, litt avsides i et spektakulært ski-eldorado. Denne langhelgen skal brukes til idemyldring, sosialt samhold og skiturer i de mange bakkene.

Det er varslet dårlig vær og de bestemmer seg for å benytte formiddagen i løypene, før snøstormen kommer. Men aller først overrasker Eva de andre med en rask presentasjon i et møterom, hvor hun forslår å selge Snoop. Dette skaper uro og misstemning.

Uværet bygger seg opp og så viser det seg at de mangler en, nemlig Eva, da de omsider samles til lunsj. Hun er en av de beste på slalåmski, så det rimer liksom ikke. Ute har snøstormen satt i gang og det er ikke forsvarlig å bevege seg ut igjen. Og så kommer snøraset! Det knuser en del av hytta, de mister all forbindelse og strømmen. Situasjonen er ubehagelig blant kollegene og de to som drifter utleiehytta. Det spente forholdet eksploderer da de finner en kollega død på rommet sitt - og det er ikke selvmord. De er fanget i en hytte og en av dem er en morder! Hvorfor er det ingen som kommer og redder dem?

Da er frykten total, en etter en blir borte - noen dør, en flykter i snøstormen, noen prøver å gå etter hjelp og to skadde blir igjen i hytta. Spenningen og mistankene kjennes under huden. Boka avsluttes med en forrykende katt og mus lek. Et virkelig kappløp om liv eller død....

Mye er dårlig, noe er fint av Silje Regine Bråthen

 

Mathilde er 18 år og skal begynne i tredjeklasse på videregående. Hun har venner, gjør det greit på skolen, og har en familie som bryr seg om henne. Tilsynelatende vellykket. Men hun sliter med mange spørsmål. Hun har en storesøster som skal gifte seg, men hvorfor snakker ingen om sist de var i den kirken? Og hvorfor må russetiden være sånn som den er …

Da hun en av de første skoledagene etter sommerferien møter en liste på veggen hvor hun ser sitt eget navn – blir det i overkant mye å ta inn. Da får hun et enda sterkere ønske om å droppe hele russetiden:

 «Hookeliste, er overskriften. En kirsebærstilk for hver jente vedkommende hooker med. Hooker. Hore. En liste over skolens løseste jenter. Jeg har lyst til å le, men blir bare stående og stirre på navnet mitt. Etter en stund er jeg ikke lenger sikker på om det tilhører meg.»

 

Vi møter Mathilde på skolen, hjemme, blant venner – og på fester. Boka er så varm og fin, med underliggende humor i alvoret. Dialogene er realistiske, språket flyter lett. Gjennom Mathildes fortellerstemme viser den oss hvordan det kan føles å være i slutten av tenårene, på godt og vondt. For ja - mye ER dårlig, men noe er også fint. Etter hvert kommer det frem at hun sliter med å forholde seg til mer enn russetiden. Foreldrene ser at at hun sliter, men skjønner lite av det som foregår. De stiller opp det de kan. Tror de. For det skal vise seg at kilden til mange av Mathildes problemer ligger i at ingen snakker om sist de var i den kirken storesøsteren skal gifte seg i!

Sist de var i den kirken, gravla de nemlig lillebroren hennes. 

Dette har hun aldri fått bearbeidet, og sorgen knuger henne så mye at hun etter hvert begynner å slite med å møte opp på skolen. Heldigvis har hun folk rundt seg som ser henne – venninnen Selda blant annet, og eks’ en Karsten. Karsten som hun ikke helt klarer å bli ferdig med, selv om det var hun som gjorde det slutt. For hun og Karsten har kjent hverandre så lenge, og det er så trygt, men samtidig kan det være irriterende.Ofte ser han ting klarere enn hun gjør selv. Det setter hun ikke alltid like mye pris på:

"Jeg prøver bare å ta vare på meg selv."

"Det er du jævlig dårlig på" svaret hans kommer for fort. "Og da synes jeg du skal la de som gjør en bedre jobb, få lov til å hjelpe".

Og det er akkurat det Mathilde etterhvert må, hun skjønner at hun blir nødt til å ta imot hjelp hvis hun skal få det bedre.

Bak på boka står det blant annet: "En bok om å være 18. Om å vite mye om livet, men likevel så lite om å leve." Dette er en liten perle av en bok! Liten også i den forstand at den bare har 227 sider!