Don't judge a book by its cover heter det jo, men denne valgte jeg faktisk fordi jeg syns omslaget var så kult.
Noemí Taboada får et brev fra sin nygifte kusine Catalina med bønn om å komme på besøk og redde henne fra et slags altoppslukende mørke. Noemí stusser litt over brevet, men blir enig med faren sin om at hun skal reise til kusinens nye hus på landet. Ordlyden i brevet antyder egentlig at det spøker i huset, men Noemí mistenker at Catalina kanskje er psykisk syk.
Doyle-familien er en snodig gjeng. Noemí får omtrent ikke omgås sin kusine. Det er forbudt å prate ved middagsbordet. Patriarken Howard, Catalinas svigerfar, holder seg for det meste i sin sykeseng, og sønnen hans Virgil, Catalinas ektemann, er kontrollerende. Noemí begynner med hjelp fra Francis, sønnen til Virgils kusine, å lære mer om Doyle-familiens historie. Når Noemí foreslår for Virgil at kusinen kanskje kunne hatt godt av å besøke en annen lege, nekter Virgil og sier at den eneste legen Catalina trenger er legen som i alle år har hjulpet familien. Noemí begynner å ane at det er utrygt i huset og skjønner at hun burde komme seg vekk, men det er lettere sagt enn gjort.
Dette er en bok med litt uggen stemning, mange familiehemmeligheter og et forholdsvis stort innslag av... mugg. Jepp, mugg. Kan anbefales til lesere som syns det er koselig med noe ekkelt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar