Portnerboligen av Gørin Ëmilie Hellen

 

Hentet fra: www.cappelendamm.no

Dette er en roman med utdrag fra virkeligheten, bygd på forfatterens familie i portnerboligen i etterkrigstiden ved Tronheim sykehus, som nå er St. Olavs Hospital. Hennes onkel ble erklært sinssyke da han var 20 år og lagt inn på avdelingen for sinssyke på sykehuset. Her fikk han datidens behandlingsmetoder som i ettertiden er mye omdiskutert og antagelig gjorde mer skade enn godt for pasientene.

10 år gamle Svanhild bor i portnerboligen med sin far, mor og nesten ti år eldre bror. Hun er Veldig glad i storebroren sin, men de voksne sier at Einar sin fantasi har løpt løpsk. Einar er en livsglad gutt og idrettsaktiv gutt med stor fantasi. Vi følger familien vekslende fra søsteren, mor, fars og pleiebehandler Stig perspektiv mens vi ser hvordan Einar faller lenger inn i en verden som eksisterer kun for han. Spesielt etter han kommer hjem og har fått et hardt slag i hodet og må sy, eskalerer det. Han begynner å høre stemmer fra folk som ikke er der, mener radioen står på om natten og tar inn "signaler" fra familien og andre som er "top Secret" informasjon. Han blir også mer og mer oppfarende og fortere sint, slik at hele familien går på tåhev og passer på, slik at de ikke skal forstyrre Einar.

Etter han kastet ut fra militæret, skiver han seg frivillig inn på Østmarka psykiatriske sykehus. Når han finner ut at det er bare gale mennesker der og får en relativt røff behandling vil han skrive seg ut igjen, men det er ikke så enkelt. Behandlingen han får er insulinbehandling, hvor han blir injisert med så mye insulin at han blir dårlig, besvimer og nesten går i koma daglig gjennom lang tid før de går over til å behandle han med elektrosjokk. Denne behandlingen bryter Einar helt ned. Stig, som er Einars pleier på sykehuset ser fortvilet på at behandlingen ikke virker som det gjør noe for Einar, tvert imot det motsatte.

Foreldrene og Svanhild ser også fortvilet på uten å vite hva de kan gjøre. Moren er en stille dame som lager Einar sin favorittmat de gangene han er hjemme på besøk, faren prøver å gjøre det riktige og vet ikke helt hvordan han skal takle Einars merkelige oppførsel. Ingen forteller Svanhild noe og hun forstår ikke hvorfor broren oppfører seg rart og må være på sykehus for å "hvile". Hele familien er sterkt preget av situasjonen og usikre på hva som egentlig skjer på institusjonen der Einar er innlagt. Etter hvert skriver Einar selv under på at han vil ha lobotomi i håp om at det kan gjøre han frisk.

Det hele er en trist familiehistorie med noe som var svært reelt for mange i tiden disse behandlingene var normen i psykiatrien. I ettertid har det kommet frem at disse behandlingene var svært skadelige for kropp og sinn og flere døde av dem. Det var også sterk bruk av tvang og beltesenger som antagelig skadet psyken mer enn å hjelpe.