Bare en venn av Selma Ibrahim

Selma Ibrahim (f. 1995) skuespiller og programleder har skrevet om sin egen ungdomsskoletid på godt og vondt. Hun tar et oppgjør med seg selv i voksen alder og er nå helt åpen i et intervju om at hun selv var en mobber, og at hun også ble mobbet. 

På barneskolen var alt så greit. Da var hun og venninnene trygge på hverandre og hadde det mest bare gøy sammen, uten så mange bekymringer.

Overgangen til ungdomsskole medførte mye spenning og forventninger. For Selma fungerte det egentlig greit og hun var vant til å være klassens "klovn" og den som ledet litt an. Dagene dreide seg mye om venninnegjengen, andre venner, gutter, skolemiljø, forelskelse, kropp og utvikling, men også sårbarhet og påvirkning av blikk og bemerkninger. Ei jente i klassen holdt seg mye for seg selv i friminuttene og innimellom oppførte Selma seg ufint mot henne og høstet anerkjennelse fra de andre.

Så skiller moren og faren til Selma seg etter mye krangling, og det blir flytting og skolebytte rett før 9. klasse starter.  Hun blir tatt godt i mot i den nye klassen og spesielt av Tomine som regjerer på hele skolen. Først er det positivt, men så snur alt om da Selma ikke helt følger Tomines kommando. Hun blir rett og slett oversett og mottar etter hvert stygge meldinger og sliter seg gjennom skoledagene i ensomhet. I tillegg har hun et dårlig forhold til storesøsteren Amina og avviser også morens forsøk på å snakke med henne.

Det blir mye motgang og ensomhet, noen lyspunkter fra gamleskolen, teite gutteforhold og vanskelige avgjørelser. Men så sprekker bobla til slutt i en samtale med en lærer som "ser" forandringen og skjønner tegninga. Selma får bytte klasse og en god del forandrer seg. Siste året vokser hun på alt hun har opplevd og det hele avrundes med det viktige skoleballet - og hvordan det blir, må du lese selv.

De typiske berg- og dalbanefølelsene fra ungdomsåra er lett å kjenne seg igjen i. Når du står midt oppi det er det tøft, så går ting seg som regel til etter hvert som årene går.